Forstummende røster



SNART GLEMT: Transkripsjon av livisk tale.

 Om 100 år kan 95 prosent av verdens cirka 6000 språk være utryddet eller dødsdømt, ifølge de mest pessimistiske estimatene. Internasjonalt gjøres det et stort arbeid for å nedtegne de døende språkene, og gjenopplivingsforsøk er på dagsorden mange steder.
Sannsynligvis dør det ett eller to språk som følge av den pågående brannen i Indonesia, sier lingvistikkprofessor og HF-dekan Even Hovdhaugen. Han er selv svært interessert i – og jobber med – utrydningstruede språk i Stillehavsområdet.
Den globale språkdøden har pågått i all historisk tid, og er ikke noe nytt fenomen. For eksempel medførte romernes vandringer og erobringer i antikken at en uhyre mengde språk forsvant. Lokalbefolkningen valgte av praktiske og politiske grunner fort de nye makthavernes språk, og deres etniske særpreg ble etter hvert utvisket. Seinere har sentraliseringspolitikk, massemedienes utbredelse og naturødeleggelser gjort sitt til å utradere talløse språk og språkvarianter. Først i de senere årene har dette blitt oppfattet som et problem, og en rekke internasjonale seminarer om språkdøden blir arrangert hvert år.
– Et språk er ikke nødvendigvis døende fordi det er lite. Et språks levedyktighet er vel så mye opp til dem som snakker det. Det finnes eksempler på språksamfunn med 100 talere som overlever, og med 100 000 talere som dør. Når barna ikke lenger lærer det tradisjonelle språket som morsmål, er det dødsdømt.
– Hva kan gjøres for å redde de truede språkene?
– Det er mulig å revitalisere truede språk, man kan gjøre mye med skole og skriftspråk. Et godt eksempel er irokeserspråket oneida i Wisconsin-traktene, som var nesten på dødsgrensa. Den unge generasjonen mistet sitt morsmål, men nå lærer barna oneida igjen.

Video er verst

– Hvorfor skal man gi kunstig åndedrett til dødsdømte språk?
– Det kan være et fornuftig valg å gi opp språket sitt, men etterkommere vil savne det; det har med identitet og røtter å gjøre. Et folk kan ikke presses til verken å oppgi eller beholde språket sitt, men det er viktig å gi støtte til dem som ønsker å bevare sitt morsmål.
– Hvilken betydning har moderne medier for språkdøden?
– Videoens utbredelse har stor negativ påvirkning på de truede språkene, mens radio og telefon har vært en viktig faktor i revitaliseringen. Datarevolusjonen medfører et problem i det at de små språksamfunnenes alfabeter og spesialtegn ikke har vært tilgjengelige, slik at man har brukt en vulgærversjon – eller engelsk. Internett er ubrukelig som kommunikasjonsmiddel for disse. For språkforskerne er det imidlertid et viktig arbeidsredskap for kontakt og lokalisering.

Livernes siste åndedrag

For hundre år siden var liverne et levedyktig folkeslag på 4000 mennesker med våknende nasjonal bevissthet. Nå er det et dusin igjen av dem.
Tor Tveite tar som første nordmann siden 1938 magistergraden i finsk-ugrisk språkvitenskap. Han interesserer seg sterkt for flere av denne språkgruppens mange bittesmå språksamfunn, og har lært seg noe livisk under et studieopphold i Tartu i Estland.
– Liverne er ett av de to minste østersjøfinske folkene. De siste gjenværende livisktalende bor i Latvia, fem–seks personer i Riga, to i Ventspils og resten spredt utover Kurlandskysten. Fram til første verdenskrig hadde de et livskraftig samfunn, de livnærte seg som fiskere på nordspissen av Kurland. Under krigen ble de deportert til sentrale deler av Latvia, slik at de fleste barn og unge ble latvisktalende og mistet sin identitet som livere. Etter krigen flyttet de tilbake, men da var det bare 1500 igjen som hadde livisk som morsmål. Siden har det gått nedover, og alle de gjenværende er eldre mennesker.
– Likevel har de siste liverne som folk en ganske sterk identitet, de er stolte av å være livere. De har eget flagg, og tidligere hadde de også en merknad i passene sine om sin etniske tilhørighet.
– Finnes det noen livisk kultur?
– Det undervises i språket ved Universitetet i Riga, og det arrangeres kurs og sommersamlinger for etterkommerene til liverne, men man får ikke noe morsmål på den måten. Nå gis det ut et tidsskrift, tidligere har det blitt utgitt en avis og det eksisterer et livisk kultursenter i Riga. Av litteratur finnes en oversettelse av Det nye testamentet, et par diktsamlinger, og ikke så mye mer. Man har faktisk ikke klart å enes om en felles skriftsspråknorm.
– Hvorfor denne interessen for noe så marginalt som et språk som snakkes av ti personer?
– Det er et svært interessant språk, som samtidig er nyttig for forståelsen av utviklingsprosesser generelt i østersjøfinsk, sier Tor Tveite. Han har imidlertid ingen anelse om hva han skal bruke sin kunnskap om livernes språk til, og kjenner ingen andre i Norge som deler interessen for små, utrydningstruede østersjøfinske språksamfunn.

Siste håp

Når den siste livisktalende om ikke så mange år dør, er selve språket dødt. Imidlertid finnes det én mann som forsøker å spre kunnskapen om marginalspråket til flest mulig: Den unge latvieren Valt Ernštreit er etterkommer av livere, og interesserer seg sterkt for sine etniske røtter; han er kanskje den eneste virkelige ildsjel for livisk språk og kultur. Han lærte seg sine forfedres språk på egen hånd, og har seinere studert finsk og estisk. Nå er han redaktør av Õva, et lite tidsskrift på livisk med én utgave i året. Dessuten skriver han dikt og liknende på det utdøende språket, og kan kanskje regnes som den aller siste liviske kulturbæreren.

Av Sindre Bremnes og Mathias Theissen (foto)




STILNER: Livisk lokalbefolkning i 1943. Snart er de og språket deres helt borte.



SMAL INTERESSE: Tor Tveite skriver om et av verdens aller minste språk i sin magisteroppgave.



IKKE PRESSE: – Man kan ikke tvinge et folk til å beholde språket sitt, sier lingvistikkprofessor Even Hovdhaugen.